RETROSPEKTIV
12. – 21. desember
Velkommen til utstillingsåpning torsdag 12. desember kl. 18.
Åpningstale ved Arvid Pettersen
Åpent:
Tirsdag – søndag kl. 12 – 18.
Torsdag kl. 12 – 19.
Siste utstillingsdag lørdag 21. desember kl. 12 – 19.
Gratis inngang.
Les Arvid Pettersens innledning til utstillingen lengre nede på siden.
Bjørn Kolbjørnsen er av mange kalt den siste bohemen.
Han hadde verksted på USF Verftet fra 1984 til 2023.
Bjørns malerier og tegninger er ekspressive og samtidig melankolske, helt unike, uforglemmelig Kolbjørnsensk.
Han jobber med egg/oljetempera, akvarellmaling, kull og kritt.
Utstillingen viser store og små formater, arbeider på lerret og arbeider på papir. Noen er til salgs.
Bjørn Kolbjørnsen er representert i flere samlinger, blant annet Nasjonalmuseet og Kode.
Utstillingen på USF viser verk fra privatsamlinger i Hordaland.
_ _ _ _ _
Innledning av Arvid Pettersen til Bjørn Kolbjørnsens utstilling «Retrospektiv» i Visningsrommet USF 12 – 21. desember 2024
BJØRN KOLBJØRNSEN
Jeg har fått det ærefulle oppdraget å holde åpningstalen i forbindelse med Bjørn Kolbjørnsens retrospektive utstilling her på USF i Bergen. For de av oss med litt fartstid og kjennskap til Kolbjørnsens produksjon er en slik mønstring både etterlengtet og kjærkommen. Og for nyere generasjoner kan vi håpe at det kan oppstå gnister i møte med det særegne kunstnerskapet Bjørn Kolbjørnsen representerer. Dette er et oppdrag jeg tar på meg med glede, ikke minst fordi jeg kjenner Bjørn godt og har stor respekt for ham både som person og kunstner.
Bjørn Kolbjørnsen er født i Drammen i 1955 og vokste opp i Sande i Vestfold ( enere alltid referert til som Heimbygda). Han kom til Bergen i 1973, fikk sin utdannelse på Manger Folkehøyskole og Vestlandets Kunstakademi, har siden det arbeidet og virket som billedkunstner med Bergen som base og har naturalisert seg så mye som vestlending at han bruker pronomenet dies i stedet for bokmålsnormen deres. Etter utdannelsen krysset han raskt av de meritterende boksene som Vestlandsutstillingen, Statens høstutstilling, separat- og gruppeutstillinger nasjonalt og internasjonalt, museumsinnkjøp og offentlige utsmykninger osv. Sjekk CV for utfyllende informasjon.
Jeg traff Kolbjørnsen første gang i 1978 da jeg ble engasjert som lærer på maleriavdelingen ved Vestlandets Kunstakademi året 1978/79.
Der utmerket han seg med å være en av rebellene i en arbeidsom og pliktoppfyllende maleriklasse. Han var en av de studentene du som lærer var nødt til å skjerpe deg i forhold til. Du måtte holde deg unna tvilsomme floskler eller tåkenikksnakk og heller forsøke i all ærlighet på å levere noe av substans, ellers kunne du bli grundig imøtegått med kunnskapsrik og presis argumentasjon. Slike studenter er alltid gull verd og de kan ha stor betydning for energien både individuelt og i gruppesammenheng. Bjørn Kolbjørnsen var definitivt til stede med sitt talent, sitt kjappe vidd og kvikke tunge. En annen sak var hans opponerende holdning til ideen om at kunsten skulle legitimeres i kraft av sitt politiske innhold, en holdning som var ganske typisk i det akademiske miljøet i Bergen på midten av syttitallet – noe som selvsagt også preget meg og mitt eget arbeid..
Kolbjørnsen og hans brødre i ånden (Mamen/Vatn) hadde helt andre kunstneriske idealer og de jobbet på sent og tidlig. Det var tidlig modernisme figurativt/nonfigurativt som var kilde og referansemateriale. Det var kunstnere som Braque, Matisse, Picasso osv. Det var en identifikasjon med kunstnere som dekonstruerte og rekonstruerte ideene om hva et bilde kunne være. Pionérer og stilskapere. Det var ikke minst insisteringen på at fargen kunne være en kraft og en størrelse i seg selv mer enn et temperert formbeskrivende element tilpasset rommet og komposisjonen i bildet. Her var ingen stil eller teknikkpreferanser i den forstand, men mer en åpen nysgjerrighet om hva maleriet er og kan være. Her er det også viktig å merke seg at Kolbjørnsen ervervet seg store kunnskaper om de forskjellige maleriske teknikkene. En av hans yndlingsbøker er Boken om Kunsten av renessansekunstneren Cennino Cennini – den hvor du lærer å male jomfruens blå kappe samt velge landhøneegg i stedet for byhøneegg til temperamaling. Mitt eget lille poeng med denne anekdoten er at møtet med Kolbjørnsen gjorde at jeg selv reorganiserte og justerte min egen kunstneriske kurs og fikk slik illustrert at lykkelig og heldig er den lærer som kan lære av sine studenter.
Det er sagt at kunsten er et speil. Sikkert riktig det. Men kunsten kan også være en hammer – og noen ganger hammer og speil på samme tid. I Kolbjørnsens tilfelle er ikke hammermetaforen det første jeg tenker på, selv om man fornemmer den personlige «kloen» – altså noe djervt og presist i den ekspressive uttrykksformen som er Kolbjørnsens signaturgrep. Men ofte også noe som er skakt eller som dirrer litt. Alt uttrykt med de klassiske analoge verktøyene for malerisk formulering typisk for tradisjonell faglig entusiasme og så personlig artikulert at vi kan snakke om The world according to Bjørn Kolbjørnsen. Det er ikke dårlig det – og som sagt – det er personlig. Der er også et romantisk toneleie i noen av verkene. En filtrert stemning og et lys – ofte lys, og mye lys.
Men hvordan skal vi lese eller tolke Kolbjørnsens motivverden? Alt ser jo så nært og kjent ut. Noe vi nesten kjenner igjen fra virkeligheten og noe vi nesten kjenner igjen fra kunst. Det er landskap. Det er portretter eller mennesker i gruppe. Ofte er det hus. Noen ganger i form av en Heimbygdserindring tilsynelatende malt uten kjærlighet eller nostalgi, men nøkternt artikulert som det stedet hvor det hele begynte. En erindring og en eksistensiell forståelse, eller aksept om du vil. Et annet bilde jeg husker godt var et lite portrett av Historisk Museum i Bergen i et merkverdig oktobernattlys seende ut som borgen til Vlad Tepes. En gotisk pastisj malt med en twist av Kolbjørnsen. Dramatisk men ikke spooky. Dette dramatisk psykologiske elementet er ofte tilstede i Kolbjørnsens verk enten det handler om et landskap i aftenstemning eller Beffen i full storm på Vågen. Det er ofte en liten vri eller tre som gjør at noen deler av Kolbjørnsens produksjon frister meg til å beskrive dem som «Peinture Noir». Ikke ment som svarte malerier i koloristisk forstand – men som ironiske presiseringer eller visuelle fabuleringer over det å være menneske i vid forstand reflektert i det speilet kunsten sies å være. Bildet Selvportrett under fallende stener synes å være malt i et øyeblikk av erkjennelse men allikevel med en trassig og cocky attitude overfor overhengende trusler og farer. Et selvportrett som treffer blinken – eller et bilde vi selv kan lære av når det tetner seg til? Kolbjørnsen både sa og gjorde seg bemerket med at han levde med litt slakkere strikk enn det de fleste andre kunne tillate seg og at dette også var med på å mytologisere Bjørn Kolbjørnsen som den siste bohemen, og dette ble sett på med beundring og sikkert også med misunnelse. Den maksimale frihets liv. En frihet som selvfølgelig har kostnader selv om de reflekteres og toppes av kunstneriske høydepunkt. Raskt og presist malte øyeblikk basert på en sannhetssøkende livsferd som inkluderer erfaringer fra nesten hele butikken han handlet i: Det var religiøse anfektelser og forkynnelse, sjamanisme, rus, undervisning, arbeid i helsevesenet, teatervirksomhet i frie teatergrupper og musisering som gitarist i forskjellige obskure bandkonstellasjoner. Dette, pluss en kontinuerlig strøm av minneverdige onelinere, gjør at det er naturlig å se Kolbjørnsens livsvei i lys av det å være et skapende og lekende menneske – a real Homo Ludens!
I denne vår tid hvor språket om kunsten har blitt knusktørt og akademisert er det befriende å oppleve at en kunstfilosofisk outsider, som den ikke helt ukjente Keith Richards, nå seiler opp og nærmest løser ligningen på hvordan man skal ha håp om å gjøre seg gjeldende kunstnerisk med følgende : “Whatever you do – do it straight from your heart – and you gotta be honest!” – et utsagn som er så enkelt og direkte og samtidig så komplisert at det nærmest blir et paradoks
Nå står vi her i desember 2024 og ser en nyåpnet utstilling med en markant kunstner. Ja det er en utstilling – men det er noe litt mer enn bare en utstilling tilpasset julegaloppen. Dette er presentasjonen av et livsverk, eller rettere sagt deler av et livsverk og det er nå vi kan spørre oss selv: I hvilken grad passer Keith Richards formel inn med det Bjørn Kolbjørnsen viser oss her? Jeg lar spørsmålet henge i luften med utgangspunkt i overbevisning om at utstillingen i seg selv konfirmerer Keith Richards utsagn og at utstillingens etterklang, som jo er selveste lakmustesten, vil leve lenge i våre minner! Vi – de heldige! Og nå tilslutt håper jeg at vi alle vil bli inspirert av Bjørn Kolbjørnsens grunnleggende livsoptimisme og livsvitalitet formulert med hans egne ord: «Det ordner seg alltid for den som lever rett!».
Gratulerer så mye Bjørn og takk skal du ha!
AJP 2024